Mine tanker etter refleksjonstiden

Takk for meg bloggen! Vårt forhold har vært interessant. Jeg er ikke særlig lei meg for at vi nå tar adjø, men gleder meg til å se hva du bringer meg i fremtiden. 

«For å oppnå mine mål skal «gi meg selv et spark bak». Jeg skal følge forelesninger, lese pensum nøye og poste et innlegg hver uke.

Jeg er fra før av vant med å gjøre ting jeg får beskjed om, da under oppsyn og oppfølging, studiemessig.
Jeg kan til tider være perfeksjonist, og derfor ikke særlig flink til å stå på egne bein. Jeg liker å få beskjed om hva jeg skal gjøre. Så jeg skal også bruke disse studiene til å lære å stå på egne bein, gjøre oppgaver uavhengig av andre. Derfor valgte jeg universitetet. Jeg vil langt, jeg vet ikke hvor, men jeg vil langt her i verden.»

Dette var mine ord 11. januar 2014. Jeg sparket meg selv bak for ca. to uker siden. (Nei, alt er ikke skrevet de to siste ukene, men det var da jeg begynte å blir nervøs for at jeg ikke skulle rekke å skrive de siste innleggene) Jeg liker ikke å lyve, så jeg er heller ærlig og sier at jeg har ikke møtt opp til mine egne forventninger i vår. Jeg har lest pensum, og bloggen er gjennomført. Men, det ble kanskje ikke gjort helt innen tidsrammene det skulle ha blitt gjort. Men, ingen sure mine over spilt melk! Jeg har gjennomført!

Så det å stå på egne bein, det er fortsatt noe jeg holder på å lære.

Dette semesteret har vært tungt og kjedelig, mest da pga. jeg kanskje trodde studiet kom til å bli annerledes. Men selv om jeg har irritert meg over deler av dette, så har jeg lært en god del. Jeg har lest om ting jeg ikke visst eksisterte, og jeg har fått enda klarere perspektiv på nåtidens nettjournalistikk. Jeg har også observert en ny læremetode, som har fungert bra med tanke på å lære seg å huske ting på en annen måte.

Jeg har også lært å kjenne på hvordan det er å være en blogger, og skal helt ærlig si at noen av dem (de som faktisk har noe fornuftig å komme med) skal ha creds for å holde på i det lengre løp! For det å finne motivasjon til å skrive er ikke alltid like enkelt, og enda verre er det å tenke på om andre faktisk kan like det du skriver.
Så derfor må jeg spørre; hva syns dere som har lest denne bloggen? Er den helt ubrukelig, eller klarer jeg meg sånn passe? Hvordan er skrivingen og refleksjonene mine? Jeg lurer nemlig på dette selv.
Jeg har helt klart kjent, enda mer enn før, på hvordan det er å skulle lage noe for andre. Presentere mine refleksjoner på en måte som gjør at andre finner den interessant.

Hvis jeg  skal tenke om det er noe jeg vil kikke nærmere på av det jeg har reflektert over nå, så må det kanskje bli Net Neutrality. Dette var noe som var nytt for meg, og som jeg tror jeg kommer til å følge mer med på i tiden fremover.

Underveis i bloggingen har jeg savnet den vanlige tilbakemeldingene man er vant med fra faglærer, men jeg har tatt det som en utfordring og satt meg selv på prøve. Noe jeg alltid har fryktet og synes er vanskelig er å begrense teksten. «Kill your darlings» er ikke alltid like lett!

Men, jeg håper bloggingen min har vært noenlunde oppgående og at folk ikke har plassert meg i samme boks som rosabloggerne, for da går jeg min vei.

 

A-M

Advertisements

Lek & lær!

Gamification er metoder fra spill som blir brukt i andre sammenhenger for å «piffe de litt opp». Det som ellers ville være en kjedelig opplevelse kan bli gøy ved bruk av en spillmetode. Teknikken er ment får å motivere, oppmuntre og engasjere oss brukere i ting vi ellers finner kjedelige og trøttende.

Når jeg gikk i sjuende klasse på barneskolen husker jeg at vi hadde en slags liten overflate, ca. 5 cm i bredde og ca. 15 i høyde, den var gul med rød tråd der vi skulle tre en tråd gjennom noen huller (klarte dessverre ikke å oppdrive noen bilder av denne). På flaten var det forskjellige tall som utgjorde svar i de forskjellige gangetabellene. Jeg husker dette var et lyspunkt i den ellers vanvittig kjedelig mattetimen, for da slapp vi å kikke i boka. For meg som begynte å få et turbulent forhold til matematikken så var dette helt topp. Så metoden med gamification må jeg si har noe for seg.

Gamification er ikke noe nytt som er kommet nå, blant annet mange lærere har stått på i årevis for at denne metoden skal bli mer bruk i skolesammenheng. Noen elever har ikke like lett for å lære som andre, og går fort lei. Da er det perfekt å kunne avbalansere det med litt lek samtidig som man lærer. Denne artikkelen er vel og merke fra 2006, men den er fortsatt relevant, og viser når VG inviterte kunnskapsminister Øystein Djupedal (SV) til å møte Barnevakten, og prøve noen av spillene de ville ha inn i skolehverdagen til barn. Noen av spillene de spilte var Buzz, noe som jeg personlig kan stå god for å si at er kjempekult! Min musikkunnskap har mye grunnlag her…

Dette var en klar favoritt hjemme hos meg når vi hadde familiebesøk av søskenbarn o.l. Bildet er hentet fra: http://www.9lives.be/files/images/packshots/large/2859-2.jpg

Jeg husker også at når jeg var enda yngre så hadde jeg et «Lek&Lær»-spill til data. *mimre mimre*

Spill er en icebreaker hos mange, og en motivasjon til å lære på en annerledes måte. Som nevnt perfekt hos barn, men kanskje også hos voksne som begynner å bli lei av hverdagen? Se bare her.

Selv om gamification er vel og bra, og en trend som stadig vokser så er jeg ikke helt klar til å se den overalt. For eksempel her synes jeg det er noe som skurrer… Det kan hende det bare er meg, men jeg synes ikke det passer seg.

Lyst til å vite mer om/se eksempler på gamification? Sjekk ut disse linkene:

 

A-M

Hvordan vet du at det jeg skriver nå er sant?

«En bedre bør bærer man ikke på web, enn en solid sekk med skepsis» (Hannemyr, Gisle 2005: s. 72) Dette synes jeg beskriver et generelt godt råd til alle som er på nett i dag. Og i morgen. Og fremover.

Forskning.no hadde nemlig et oppslag 23. mars om at det er mange brukere som ikke er særlig kildekritiske til sosiale medier. Dette fikk meg til å tenke. Nå har jeg reflektert i mange innlegg, og i siste innlegg nevnte jeg på at kunnskapsnivået vårt kanskje synker på grunn av overfladiske overskrifter i avisene. Men, hva med kunnskapsnivået til dem som ikke er kildekritiske? Jeg tror vi er blitt ganske naive den dag i dag, i 2014. Ja, vi hører om mye fælt og grusomt på nyhetene. Men det er vel få av oss som faktisk tenker at «det kan skje meg»?
Når du logger inn på Facebook hos medstudenten du akkurat har blitt kjent med nå på starten av semesteret, tenker du over at han har ganske enkel tilgang til passordet ditt? For dette lagres ofte i historikken. Tenker du over at lenge savnet tante Berit fra Tyskland plutselig dukket mystisk opp i Maldivene og lurer på om du kan spandere flybilletten hjem til Norge? På sistnevnte burde det ringe noen bjeller. Vi har mange former for juks og fanteri på Internett i dag, og det er kun en gylden portal for alle de som vil lure deg. De blir stadig flinkere og alt ser stadig mer ekte ut.

Som Gisle Hannemyr skriver i sin bok Internett, 2005: «Internett ser ut til å være det perfekte medium for konstruerte virkeligheter – et sted der det koster svært lite å fabrikkere et persongalleri med identiteter, roller, institusjoner og endog begivenheter som ikke finnes noe annet sted enn på Internett.»

Når jeg gikk på barneskolen så husker jeg at det hang en stor plakat på veggen der de stasjonære pc’ene på biblioteket stod. Den handlet om hvordan du måtte være forsiktig på nett, og ikke stole på f.eks. fremmede. Jeg husker godt tegningene og et par av huskelappene, men ikke eksakt utgiveren. Etter å ha søkt litt rundt tror jeg faktisk jeg fant rette utgiveren. Riktignok har den endret seg litt siden jeg var liten, men det går ut på det samme: å lære barn nettvett. Så denne synes jeg er veldig søt og grei.
Jeg synes det er bra å oppdatere barn tidligst mulig på eventuelle farer som kan oppstå på nett, om alt fra virus til fremmede menn som ber deg hjem på saft og boller.

Siden vi ble opplyst allerede fra barneskolen fikk vi også høre dette senere. Så gjennom hele min skolegang vil jeg påstå at jeg har lært hvordan man skal være kildekritisk. Men, som alle andre; er jeg for opprømt og engasjert/opprørt over hva jeg leser så kan det hende jeg må sjekke kildene flere ganger før jeg ser at det kan være noe oppspinn. Man ser alltid eksempler på folk på Facebook som ikke har vært kildekritiske nok, og bare deler alt de ser.

Et eksempel mange har falt ukritiske for er http://www.5080.no/, som er et mediehus som skriver humoristiske nyheter på bakgrunn av Dagbladets saker. Ved første øyekast kan disse nyhetene virke helt som vanlige, bortsett fra at de har en god dose ironi gjemt, noe folk ikke alltid skjønner.

Screenshot av mediehuset 5080 sin forside, 12. 05. 2014

Vi må alltid tenke over hva vi leser, sier og gjør på nett. Og ellers for den saks skyld, men særlig på nett da det blir lagret vanvittig mye info om alt vi gjør.

Tenk deg alltid om to ganger, helst tre. Er det virkelig nødvendig at du gir fra deg denne informasjonen?

Som Hannemyr skriver så ble Internett opprinnelig konstruert som et forskernettverk. Sikkerhet var aldri en prioritert del av designen. I stedet ble nettet utviklet med tanke på samarbeid, utveksling av informasjon og effektiv deling og fordeling av ressurser (s. 86)

Skal det være kvantitet eller kvalitet?

I Aftenposten 13. februar skrev frilansjournalist Fredrik Drevon denne kronikken der han tar et oppgjør med nettjournalistikken og mener mediene banaliseres. Han skriver med humoristisk stil og bruker mye hyperbol (overdrivelse) som gjør kronikken morsom og enkel å lese.
Mens jeg leser gjennom kronikken ser jeg for meg flere nyhetssaker som jeg har lest tidligere, og det gir mening. Men likevel, er det så simpelt? Svekkes journalistikken av dette? Her er det nok blandede meninger. For noen vil nok mene det blir for enkelt og kjedelig. Men nyhetene i dag baserer seg tross alt på hva leserne finner interessant. Dette er hva de vil lese om, og de vil ha nyhetene kjapt og enkelt, og de fleste gidder ikke ta seg tid til å sitte i «evigheter» å lese en artikkel.

I og med at vi har hypertekst på nettmedier, som nevnt i tidligere innlegg så gjør det det enklere for oss lesere å holde oss oppdaterte på saker, og kan dermed lett finne fram til mer info om vi har behov for det. I en papiravis vil det være noe helt annet, der vi trenger all infoen der og da for at det hele skal stå sammen i en kontekst.

Screenshot av Nettavisen 10.05.2014

Overskriftene har mye og si om vi vil lese en sak, og vi vil helst allerede på forsiden av en nettavis vite hva de forskjellige sakene handler om. En god og enkel overskrift, helst en som refererer til pathos (følelser), fører til at vi klikker oss inn på saken. Og det er klikkene som er viktige for avisene. Flere klikk fører til at de tjener mer penger på annonsene, som er deres største inntektskilde. Klikk, klikk, kachiiing! $

Personlig er nok mitt litt turbulente forhold til nettjournalistikken, som jeg nevnte på tidligere, litt grunnet slike overfladiske overskrifter som vi ser daglig i nettavisene. Ja, du får greie på hva saken handler om, men jeg  er likevel mest fan av de litt pirrende overskriftene der du blir så nysgjerrig på hva saken handler om, at du må klikke deg inn på den.
Disse forekommer selvfølgelig de også, men heller sjeldent. 

Denne artikkelen fra Nettavisen var ikke særlig interessant for meg å lese når jeg først trykket på den, men ut ifra overskriften kunne den ikke fortelle meg hva den handlet om, og jeg gikk dermed inn å kikket. Ulikt fra der alt står i overskriften og jeg bare blar forbi, fordi da har jeg blitt litt oppdatert om hva som skjer, uten å egentlig lese saken.  Kjedelig eksempel; men som sagt – jeg synes det fins få gode overskrifter daglig.

Jeg synes stadig nettjournalistikken blir mer og mer «vannet ut» grunnet av at den oftest baseres på kvantitet, men jeg sitter her med fingrene krysset og håper på at snart blir det mer fyldig og kvalitetsjournalistikk.

De fleste av oss vil ha ting gratis, og dette gjelder selvfølgelig også aviser, men mon tro om kvaliteten øker etterhvert hvis folk begynner å abonnere på nettavis?

 

A-M

25 år med World Wide Web, hvordan blir fremtiden herfra?

Den 12 mars i år, 2014, var det 25-års jubileum for vår fantastiske venn, vårt leksikon, vår hobby, vårt alt: nemlig Internett – eller The World Wide Web som det opprinnelig fikk navnet.

I den anledning ble det opprettet en jubileumsside, der oppfinneren av World Wide Web, Tim Berners-Lee forteller om hva som har skjedd siden oppfinnelsen og hvor viktig Internett har blitt for oss. Han illustrerer i denne videoen dette ved å be seerne forestille seg hvordan det hadde vært om Internettet ble slått av. Jeg klarer ikke helt se for meg dette – da jeg lurer på hvor mange forvirrede fjes og uttrykk man hadde møtt på gaten eller lignende – rett og slett pga. de ikke hadde visst hva de skulle ta seg til.

Tim Berners-Lee tar opp tre svært interessant spørsmål:

  • How do we connect the nearly two-thirds of the planet who can’t yet access the Web?
  • Who has the right to collect and use our personal data, for what purpose and under what rules?
  • How do we create a high-performance open architecture that will run on any device, rather than fall back into proprietary alternatives?

Av disse så vil jeg gå nærmere inn på de to første, da jeg synes det tredje kommer så langt frem i vår utvikling at jeg ikke ser på det som viktig før vi har gjort alt annet helt klart: vi må starte fra scratch.

Det er rart å tenke på at her sitter jeg, bruker Internett gjennom hele dagen, for å snakke med venner, lese nyheter og for å gjennomføre mine studier. Vi vil at det skal være en menneskerett. Mens 2/3 av befolkningen i verden ikke har tilgang til det – og det fins nok kanskje folk som ikke har den fjerneste anelse om hva World Wide Web er. Derfor synes jeg det er riktig å spørre hvordan vi skal få resten av befolkningen på nett, men vi må ikke starte her, vi må starte mye lenger bak i revolusjonen. Vi må finne svar på løsninger for fattigdommen som er i verden. Folk må ha rent vann, medisiner og først og fremst få et godt fysisk liv. Videre må alle få retten til skolegang, hvem trenger vel Internett om man ikke kan lese? For å kunne forstå må man ha kunnskap. Og kunnskap finner man ikke tilfeldigvis liggende rundt. I tillegg mener jeg at vi må konsentrere oss om selve jorden, vi må passe på den så den varer lenge nok til at alle kan ha glede av den. Regnskogen må tas vare på, og ikke minst, det jeg brenner mest for; dyrevelferd. Vi må ikke glemme de som faktisk lever før vi tenker på den digitale verden. Når vi har kommet så langt at vi har kommet til en løsning på det som virkelig er viktig, så må man få inkludert alle i vår fantastiske digitale verden, for den kan virkelig være fantastisk!
Dette ble jo litt om utfordringer som ikke kun handler om web, men jeg vil påstå man må starte i riktig ende for å få noe til.

Internett har ingen grenser, og kun kreativiteten setter grenser, nesten. 

Så, når alle er på Internett, hva gjør vi da? Hvordan takler vi utfordringene det byr på? For det vil være utfordringer.
Når vi har flere brukere har vi flere utfordringer. Utfordringer som nettmobbing, spillavhengighet og kriminalitet på nett blir ikke mindre ved en større folkemengde. Dette er også mindre, men like viktige temaer man må finne løsninger på før vi utvider. Selvfølgelig har alle rett på det samme, altså tilgang til Internett, men når folk først sitter uten WWW og ikke har kjennskap til det, så kan man bruke litt ekstra tid på problemløsninger før de får det, tenker jeg.

Når det kommer til å gjøre ulovlige ting på nett, så vil det også komme overvåkninger som f.eks. DLD etc. for å stoppe dette. Det er hevded at det er til vårt beste og for vår trygghet at vi sakte men sikkert blir mer og mer overvåket. Vi skal være beskyttet fra alt fra virus, pedofile til terrorister. Men, jeg har blandede følelser om dette. Jeg vil da ikke overvåkes når jeg ikke gjør noe galt, jeg føler meg rett og slett krenket og det strider mot menneskerettighetene. Hvorfor skal alle se hva jeg gjør?
Så derfor føler jeg meg foreløpig litt lettet når jeg leste dette på:

«EU-domstolen har kjent datalagringsdirektivet (DLD) ugyldig. Dermed plikter ikke lenger Norge å innføre det.
Kan avløre detaljer om oss 

– Avgjørelsen sier tydelig at direktivet er et alvorlig inngrep i den enkeltes privatliv og kan avsløre detaljerte opplysninger om vårt privatliv, som for eksempel hva vi gjør, hvem vi omgås og hvor vi befinner oss. I tillegg kan den omfattende lagringen av tele- og internettdata gi folk en følelse av å være kontinuerlig overvåket, sier direktør i Datatilsynet, Bjørn Erik Thon.»
Les mer om dette her.

For at WWW skal være brukervennlig må vi som brukere føle oss trygge. I tillegg kommer vi inn på debatten om Net Neutrality. Vet du ikke hva Net Neutrality er? Ta en kikke på denne siden her, den er enkel og gir en god forklaring.

Det handler altså nok en gang om penger. Det gjør det alltid. Jeg som bruker, og spesielt da med tanke på at jeg er student, akter ikke å betale enda mer enn jeg allerede gjør! Jeg betaler for å koble meg opp til Internett, og for f.eks. Spotify og Netflix. Men at jeg i tillegg skal begynne å betale for å få tilgang til forskjellige sider og at det skal gå noen få sekunder raskere enn hos andre leverandører – nei takk!

Videre lesning:

Mine tanker etter refleksjonstiden

Takk for meg bloggen! Vårt forhold har vært interessant. Jeg er ikke særlig lei meg for at vi nå tar adjø, men gleder meg til å se hva du bringer meg i fremtiden. 

«For å oppnå mine mål skal «gi meg selv et spark bak». Jeg skal følge forelesninger, lese pensum nøye og poste et innlegg hver uke.

Jeg er fra før av vant med å gjøre ting jeg får beskjed om, da under oppsyn og oppfølging, studiemessig.
Jeg kan til tider være perfeksjonist, og derfor ikke særlig flink til å stå på egne bein. Jeg liker å få beskjed om hva jeg skal gjøre. Så jeg skal også bruke disse studiene til å lære å stå på egne bein, gjøre oppgaver uavhengig av andre. Derfor valgte jeg universitetet. Jeg vil langt, jeg vet ikke hvor, men jeg vil langt her i verden.»

Dette var mine ord 11. januar 2014. Jeg sparket meg selv bak for ca. to uker siden. (Nei, alt er ikke skrevet de to siste ukene, men det var da jeg begynte å blir nervøs for at jeg ikke skulle rekke å skrive de siste innleggene) Jeg liker ikke å lyve, så jeg er heller ærlig og sier at jeg har ikke møtt opp til mine egne forventninger i vår. Jeg har lest pensum, og bloggen er gjennomført. Men, det ble kanskje ikke gjort helt innen tidsrammene det skulle ha blitt gjort. Men, ingen sure mine over spilt melk! Jeg har gjennomført!

Så det å stå på egne bein, det er fortsatt noe jeg holder på å lære.

Dette semesteret har vært tungt og kjedelig, mest da pga. jeg kanskje trodde studiet kom til å bli annerledes. Men selv om jeg har irritert meg over deler av dette, så har jeg lært en god del. Jeg har lest om ting jeg ikke visst eksisterte, og jeg har fått enda klarere perspektiv på nåtidens nettjournalistikk.

Jeg har også lært å kjenne på hvordan det er å være en blogger, og skal helt ærlig si at noen av dem (de som faktisk har noe fornuftig å komme med) skal ha creds for å holde på i det lengre løp! For det å finne motivasjon til å skrive er ikke alltid like enkelt, og enda verre er det å tenke på om andre faktisk kan like det du skriver.
Så derfor må jeg spørre; hva syns dere som har lest denne bloggen? Er den helt ubrukelig, eller klarer jeg meg sånn passe? Hvordan er skrivingen og refleksjonene mine? Jeg lurer nemlig på dette selv.
Jeg har helt klart kjent, enda mer enn før, på hvordan det er å skulle lage noe for andre. Presentere mine refleksjoner på en måte som gjør at andre finner den interessant.

Hvis jeg  skal tenke om det er noe jeg vil kikke nærmere på av det jeg har reflektert over nå, så må det kanskje bli Net Neutrality. Dette var noe som var nytt for meg, og som jeg tror jeg kommer til å følge mer med på i tiden fremover.

Underveis i bloggingen har jeg savnet den vanlige tilbakemeldingene man er vant med fra faglærer, men jeg har tatt det som en utfordring og satt meg selv på prøve. Noe jeg alltid har fryktet og synes er vanskelig er å begrense teksten. «Kill your darlings» er ikke alltid like lett!

Men, jeg håper bloggingen min har vært noenlunde oppgående og at folk ikke har plassert meg i samme boks som rosabloggerne, for da går jeg min vei.

 

A-M

Nettmedienes potensialer

I dag trenger man ikke gå utenfor døren for å hente avisen. I dag kan du ta opp smarttelefonen din og lese avisen på sengekanten før du står opp. Hva er vel bedre enn det?

Jeg har hatt en mening om at det er jo kjekt å kunne kikke igjennom Facebook, mail og nyheter om morgenen mens søvnen forlater øynene (i og med at jeg er et perfekt eksempel på et B-menneske, som alltid syns sengen er best om morgenen). Men derimot min kjære samboer er ikke helt enig i at iPhonen er første prioritet om morgenen. Så det faller meg inn nok en gang: jeg bruker mobilen hele tiden. Jeg er ikke stolt av det.

Så, om du heller er den som faktisk sitter med en kopp te/kaffe om morgenen og leser papiravisen før jobb/skole e.l., da vil jeg si jeg beundrer deg. Mest pga. at du har tid til slik om morgenen, men også fordi du er er trofast tilhenger av journalistikken.

Jeg har aldri vært en trofast leser av papiravisen, men derimot nettavisen leste jeg så og si hver dag når jeg studerte Medier og Kommunikasjon på VGS. Da var det gøy å lese nyheter. Men på siste året blei jeg av en eller annen grunn lei av å lese aviser. Jeg fikk nok, og det sa stopp. Jeg har spurt meg selv flere ganger om hvorfor det ble slik, og jeg kom flere ganger frem til at jeg følte at nyhetene/avisdesignet bare var det samme hver gang. De ble en klisje, og egentlig aldri noe nytt. Så nå skal det mye til om jeg gidder å bla meg inn på nyheter. Det syns jeg i grunn er synd, at jeg helt har mistet tråden i journalistikken. Jeg likte den så godt før.

Så da vil jeg kikke på hva avisene har å tilby, og kanskje komme frem til en effektiv måte for meg å gjenvinne min interesse for journalistikkens verk.

Ikke bare har nettavisene delingsknapper og tilbakemeldingsfunksjoner som jeg snakket om i forrige innlegg, nettavisene har også egne sider på Facebook, Twitter etc. Da kan du gjøre det så enkelt som jeg har gjort; gå inn og like siden deres, og dermed trenger du ikke gjøre stort mer. Da dukker det flere ganger om dagen opp oppdateringer på skjermen din, og man kan til og med få varsler om det.

Screenshot av min iPhone

Screenshot av min iPhone

Jeg har gjort noen forsøk på å henge med på alt sammen, ved å benytte avisenes kjekke funksjoner som oppdateringer i newsfeeden på Facebook, varsler slik som vist over o.l. Men, jeg blar oftest forbi og irriterer meg over at de fyller hele skjermen min.

Så da tenker jeg, hva skal til for at jeg skal lese avisene på nett igjen?

Misforstå meg rett: jeg synes metoden de er inne på med sosiale medier absolutt er veien å gå, når jeg ser andre folk rundt meg og hvor opprømte de blir når de deltar i medienes debatt, men de må passe på så det ikke blir for mye. Noe som dessverre har skjedd i mitt tilfelle. Nettavisene har egentlig blitt flinke til å holde på leserne sine (hvis man ser bort i fra meg, for jeg har en uklar diagnose når det kommer til journalistikken).

Derimot noe jeg syns virker veldig vellykket fra nyhetsredasjonene sin side, er hvordan de oppfordrer leserne til å bruke Twitter når de leser media. Avisene har sine egne sider her også, og i tillegg har de den berømte hashtaggen #, som de vil at leserne skal bruke når de deler innlegg.

Screenshot av noen statuser jeg fikk opp via min Twittetkonto.

Screenshot av noen statuser jeg fikk opp via min Twittetkonto.

Så derfor laget jeg meg nylig Twitterkonto, i håp om at jeg blir bitt av basillen og blir engasjert i hashtaggnyhetene!

For meg så spiller reklame også inn en god del. Selvfølgelig er jeg klar over at nettavisene må finansieres. Men, jeg er opptatt av detaljer, så plasseringen reklamen har mye å si for meg. VG og Dagbladet synes jeg promoterer seg selv i for stor grad til at jeg synes det er komfortabelt. Reklamene de har på sidene sine synes jeg dessverre også kan bomme litt med designopplegget til tider. Nettavisen derimot synes jeg er mer avbalansert og har falt litt mer i min smak i det siste.
Dette er forsåvidt nettsidene deres sett fra en PC.

På mobilappene, som jeg bruker mest for tiden så synes jeg Dagbladet har det stilrent og fint. VG og Nettavisen har en god andreplass. Et eksempel på små detaljer er funksjonen man ofte har på bunnen av avisen «Ta meg til toppen», så man faktisk slipper å bla helt opp igjen, for de som er litt late.
Det er også veldig bra at om man skulle ønske det, så har man også webutgaven tilgjengelig om appen ikke faller i smak.

Og helt til slutt, en avis jeg mener virkelig har sansen for er lokalavisen hjemme i Telemark: TA.
ta.no er kanskje ikke like moderne o.l. som de andre nettavisene, men appen deres er helt fantastisk. Der har du muligheten til å velge akkurat hvilken type lesning du vil ha. Og de fokuserer veldig på eAvis, noe som er veldig pent å se på designmessig. eAvisen vil være mer brukervennlig for f.eks. de eldre som synes overgangen fra papir til app blir for stor. Den er også bra med tanke på hvor mye vi bruker nettbrett.

Screenshot av TA-appen 07.05.2014

Screenshot av TA-appen 07.05.2014

Screenshot av TA-appen 07.05.2014

Screenshot av TA-appen 07.05.2014

Vanlig nettavis vil jeg si blir for de som ofte er på farten, vil ha med seg nyhetene raskt. De fleste unge ser også ut til å falle for den vanlige appversjonen. Særlig pent designmessig er jo ikke de vanlige, i forhold til vår kjære papiravis som jeg er mest glad i. Så derfor har jeg falt for eAvisen. Den gir en mer avslappet leseropplevelse.

Så nyhetsredaksjonene må fortsette å holde fast på hva de allerede har, men samtidig se framover, steg for steg. Vi må ikke glemme at vi vil ha med oss alle i hele samfunnet inn i vår nye mediehverdag.

Videre lesning og bakgrunnsstoff på bakgrunn av dette innlegget finner du her:

Og pensumsartiklene til Palmer og Parasie/Dagiral.

 


A-M