Transcoding – fra gammelt til nytt

Denne gangen gjør jeg en vurdering av hvordan Dagbladet bruker sine virkemidler og hvordan nettavisen ser ut i dag. På bakgrunn av denne refleksjonen har jeg lest en pensumartikkel skrevet av Susan Jacobson;Transcoding the news: An investigation into multimedia journalism published on nytimes.com 2000–2008.  I artikkelen får vi vite følgende:

Hun har forsket på nettavisen til New York Times i åtte år, og har fokusert på temaet transcoding, altså reproduksjon av et allerede etablert produkt og forme det til noe nytt ved hjelp av ny teknologi. I hennes artikkel går hun dypere inn i hvordan den tradisjonelle journalistikken blir overført til Internett og hvordan det utvikler seg.

Hun ser da på virkemidler som hypertekst, hypermedia, delingsmuligheter på sosiale medier,  og audio. Men skriver at audio gikk for så vidt ut av «trenden» i 2004. Hun nevner også spilleffekter i nettavisen.

Hun skriver i sin artikkel om delingsmulighetene man har i dag, eller allerede da. I papiravisen er delingsmulighetene svært begrenset, om man ser bort ifra at man kan spørre naboen pent om man kan låne avisen etter han er ferdig.

https://encrypted-tbn1.gstatic.com/images?q=tbn:ANd9GcT3F4aYR7FJ9vlC4x4QF9Xw9Zt--Ia8LCRNzRa4XXG1b1NSMOtLQw

Bildet er hentet fra Google.

I papiravisen er også muligheten for tilbakemelding små. Man kan skrive et leserinnlegg og håpe på at man blir trykt i avisen, men det er konkurranse og du havner kanskje bare på skrivebordet til en nestsjef, om du er heldig.

Screenshot av Dagbladet 06.05.2014  -  01:03

Sånn vil det se ut etter midnatt, da mulighetene for å kommentere saker og artikler er stengt. Screenshot av Dagbladet 06.05.2014 – 01:03

Derimot skriver hun at det etter hvert kom delingsfunksjoner på nettavisen til nytimes.com som e-post og Twitter-knapper. Man kunne også i noen tilfeller kommentere nederst på nyhetssaken. På dagbladet i dag, seks år etter at artikkelen om nytimes.com ble skrevet så er det få tilfeller der man ikke har delingsknapp. Og om det ikke skulle være en delingsknapp på siden, så er det faktisk ikke verre enn å kopiere nettadressen og sende den/dele den. 

Screenshot - delingsknapper på Dagbladet. Sportssiden.

Screenshot – delingsknapper på Dagbladet. Sportssiden.

I nytimes.com var det rene bildefremvisninger som var det mest vanlige i perioden Jacobson forsket (siste avsnitt på s. 877). Når jeg kikker gjennom Dagbladet til vanlig kan jeg ikke husket å ha sett bildefremvisninger, eller Photo Slideshows, så ofte. Så jeg begynte derfor å lete, og fant det på kjendissiden.

Video var det nest mest vanlige, men videoklippene som var på nett var noe helt annet enn hva man var vant med å se på TV. Når det gjelder Dagbladet så føler jeg at det er kanskje video som er på topp i disse dager. Tekst og bilde er det vanlige vi ser i hver artikkel, og vi vil jo stadig ha noe nytt. Så video virker som noe som burde være med på hver artikkel nå. Leserne får en helt annen nyhetsopplevelse når video er inne i nyhetsbildet. Da får man muligheten til å tolke situasjonen på en annen måte enn hva journalisten har valgt å fortelle deg. Man kommer nærmere inn på saken, og blir kanskje så engasjert at man følger mer med enn til vanlig.
I Dagbladet har de også opprettet sin egen Tvkanal,  som de kaller DBTV, der de legger ut alt fra kommentarer, serier, treningsvideoer til morsomme klipp.

Nå som Northug har tabbet seg ut med fyllekjøring er dette et temmelig hett tema i mediene, og Dagbladet er intet unntak. Jeg har da kikket innom en del saker, og spesielt denne saken har mange virkemidler på et sted. Her har vi hypermedia som Jacobson skriver om, – altså flere modaliteter som tekst, bilde og video, sammen i en kontekst.
Her er det også lenker til flere artikler, altså at man bruker hypertekst, slik at man har alt som er relatert til en sak på et sted. Noe som er enklere enn å spare alle papiravisene i noen uker.
Noe jeg synes burde være på en nettavis er søkemotor, og et arkiv slik som Dagbladet har gjort her. Da kan man også fort finne tilbake til hva som tidligere er skrevet om saken.

På Dagbladet sine sider blir hypertekstene markert med blått, for å vise leserne hvor de skiller seg ut fra selve brødteksten.

Screenshot fra Dagbladet 06.05.2014 - 01:21

Hypertekst. (Screenshot fra Dagbladet 06.05.2014 – 01:21)

Jacobson viser også til at nytimes.com bruker flere virkemidler som film, slideshow, bilder og diverse komponenter som vi til vanlig vil forbinde med spill. Quizer for å lette på stemningen hos leserne (samtidig som å markedsføre seg selv), og nytenkende grafiske fremstillinger blir brukt for å få leserne til å føle at de kan velge mer på egenhånd hva de vil se. Ved at leserne kan engasjere seg på denne måten og også ved toveiskommunikasjonen man får ved tilbakemeldingsbokser og debattsider, er hun inne på begrepet metajournalisme.

Screenshot av en grafisk fremstilling laget av Dagbladet. (06.05.2014  -  01:55)

Screenshot av en grafisk fremstilling laget av Dagbladet. (06.05.2014 – 01:55)

Persolig synes jeg de fleste grafiske fremstillinger er vanvittig rotete! Det ser fort fryktelig amatørmessig ut, og ser bare ut som en dårlig kollasj. Dagbladet har en egen side for dette også.

Dagbladet har kommet seg langt på vei mot hvordan en nettavis burde være. Dessverre er det alltid slik at ordentlig arbeid krever en del tid – og en nettavis er basert på å være først ute med alt av nyheter, og da kan det fort komme en del ulemper med dette som ikke alltid er så bra. Men de klarer seg bra. Utseendemessig kan det kanskje bli litt fort kjedelig for min del. Det varierer ofte i saker og hvem som skriver. For at en nettavis skal være brukervennlig og fungere bra må virkemidlene være på plass, og alt skal passe i en kontekst. Så Dagbladet skal i hvert fall ha den, at de strekker seg langt for å prøve. Øvelse gjør mester. 

Også mener jeg at nettavisen burde ha en viss link til (ikke bokstavelig talt) papiravisen. Altså at man skriver om samme tema, men med mer utdypende blikk og detaljer. Nettavisen burde være et oppslagsverk til papiravisen. Det du ikke fant svaret på i papir – det får du på nett.

Susan Jacobson er kanskje unnskyldt i og med at hun skrev en artikkel basert på en forskningsundersøkelse, men; artikkelen hennes er drøy og kjedelig. Det eneste lille pusterommet du kan finne blant alle tallene og problematiske forklaringene på ting som nesten er like, er noen grafiske bilder og forklaringer på figurene. De er ikke en gang i farger! Altså, hun skriver tross alt om virkemidler – da vet hun jo hvordan de skal brukes! 

 

A-M

Advertisements

24 timer i døgnet er slettes ikke nok!

Privat foto

Håper voksenlivet er verdt det.

Jeg har aldri tid til å gjøre alt jeg vil. Jeg kommer mest sannsynlig ikke til å få tid til å gjøre alt jeg vil heller, ut ifra alt hva jeg blir fortalt. Jeg blir fortalt at tiden aldri strekker til, og at livet heller aldri blir som planlagt. Neivel, takk for oppmuntringen! Jeg håper likevel ting går min vei.

Jeg er student, og må i grunn si at jeg trives med det. Til tross for at jeg egentlig vil gjøre alt annet enn å studere. Sola titter inn gjennom vinduet, og lokker meg ut. Bøkene begynner å bli tunge å åpne, og motviljen bygger seg sakte men sikkert opp igjen. Det var dette jeg kjempet så hardt imot i høst. Og på nyåret hadde jeg mer motivasjon enn noensinne. Men jeg var rett og slett ikke flink nok til å holde fast på den. Den rant ut av hendene mine som sand.

Det er så deilig å sove lenge om morgenen, gå ut og kjenne den varme vårsola i fjeset og aller helst bare gå seg en tur. Jeg vil helst hoppe 5 år frem i tid til der jeg (forhåpentligvis) er i mitt store, flotte hus med en hund eller to, og alt er fint. Kikke tilbake på utdanningen min og puste lettet ut over at den er ferdig. Samtidig liker jeg å være student. Kanskje jeg skal være evig student? For jeg har fortsatt ikke store anelsen om hvor jeg hører hjemme.

Eneste jeg har klart for meg, og som jeg alltid har hatt; jeg gir meg ikke nå! Det jeg har startet på skal fullføres. Så denne bloggen skal gjennomføres. (Krysser fingrene)

Jeg har store planer for hvordan livet mitt er om noen år, jeg vet bare ikke hva jeg egentlig driver med da. Altså jobber med. Jeg satser på at denne grublingen er normalt, og vender tilbake til mitt.

 

A-M

Er det noe sjarm i en pappablogg?

Hei kjære blogglesere!

Da viser det seg igjen at bloggeren i meg ikke er på sitt beste, da tankene flyr alle veier for tiden og planene mine om en fremtidig bloggkarriere ikke er i rampelyset.

ed

Et lite utsnitt av livet mitt akkurat nå, i bilder.

Uansett; jeg har kikket på flere nettsider vi har fått relatert til denne oppgaven. Jeg skal denne gangen ta for meg fortellertekniske virkemidler som blir brukt på et nettsted for å oppnå ønsket effekt. Jeg endte opp med å kikke nærmere på to spesifikke, nemlig http://www.passionforbaking.com/ og http://pappahjerte.blogg.no/.
Siden rosaverden aldri kommer til å falle helt i min smak og jeg kun opplevde et kvalmende sukkersug ved å kikke på kaker og muffinser hos Manuela Kjeilen, gikk jeg til slutt for Peter sin pappablogg. (Dessuten vil lommeboka begynne å blinke faretruende rødt ved kun å kikke på et par av de simpleste oppskriftene på bakesiden.)

Lånt fra pappablogg.no (Alle bilderettigheter til pappablogg.no)

For de som kanskje enda ikke har fått med seg hva pappabloggen er for noe, anbefaler jeg dere å ta en kikk! Peter er en av få pappabloggere rundt omkring, og har virkelig havnet høyt på lista hos mange med sin gode dose humor. Han gir en kort beskrivelse av seg og sitt, som lyder følgende: «Mitt navn er Peter og jeg er en vandrende midtlivskrise, kamuflert som en lykkelig familiefar. Eller omvendt. Uansett, dette er min pappablogg. Velkommen skal du være.»
Hvordan bloggen kom til verden kan dere lese her

Peters største virkemiddel er helt klart humor. Han spiller på humor på et tema som folk ikke er vant med til vanlig. Han fremstiller farsrollen humoristisk der han viser at ikke alt trenger å være «fryd og gammen», samtidig som han tar opp de vanlige dagsproblemene som de fleste andre mammabloggere gjør. Som jeg sa, så er det få menn som blogger om farsrollen, så Peter blir egentlig et virkemiddel i seg selv, pga. hva han gjør. Han blogger om de små tingene, og hva de har å bety for en far. Samtidig blogger han litt om forholdet til sin kone, og lar også «Plutten» (som er kallenavnet på sønnen) få «skrive sine egne» innlegg på bloggen. Mammahjerte (kona) skriver også gjesteinnlegg.
Bildene på bloggen går også inn for å være virkemidler, noen er private bilder fra hjemmet der de viser humor og følelser. På headlineren som dere ser over her i innlegget så har han (eller noen andre) redigert frem et bilde som skal symbolisere hvor mange hender en far kanskje burde hatt.

Både tekst, bilder osv blir brukt med pathos (følelser) så leserne kanskje skal kjenne seg igjen om de er foreldre selv, e.l. Også får man seg en god latter. Samt ethos, altså at han skaper en viss karakter her i bloggen som en far. Han viser det frem fra de fleste sider i hjemmet, og får det til å virke troverdig ved å vise til hva han har lært/lærer som far (logos).

Språket han fører i sin blogg er unikt for han som blogger.
«Etter hvert som våre metoder for å få plutten i seng utvikler og forbedrer seg, ser vi også at hans forsvar utvikler seg for å holde tritt. Det er et slags evolusjonskappløp mellom ham og oss, som kjent fra evolusjonsteori på skolen. Sjiraffen med den lengste halsen når opp til mat som er utilgjengelig for de andre. Rovdyret med de raskeste labbene får tilgang på byttedyr som andre må gi tapt for. Små barn som setter opp sitt søteste smil og ler av alt pappa gjør, slipper å legge seg.»
Dette er et eksempel på metaforer han bruker, noe som det er mye av.

Han har også på slutten av hvert innlegg en liten klar beskjed som f.eks.: «/ lik hvis du liker, din skranglefant» eller  «/ lik hvis du også er litt usikker på hvem som er sjefen i huset»

Pappahjerte kjører en stilren blogg, noe som kan være en fordel for å nå en bredere målgruppe.
Han bruker også reklame, og blir tydelig sponset av en hel del firmaer etterhvert. I 2012 ble Pappahjerte kåret til beste pappablogg, så mange tjener nok godt av at han viser dem frem litt, slik som her. Pluss reklame på hver side av bloggen, sånn som McDonalds og H&M.

På bloggen så blir det også kjørt spørsmålsrunder, noe som gjør til et bedre forhold mellom forfatter og leser, der leserne føler seg inkludert, og forfatter kan få feedback o.l.

Nå har jeg ikke barn selv, og heller ikke noen andre planer enn å forstørre boforholdene mine med noe annet enn flere firbente pelsdotter på en stund, men jeg må likevel si at denne bloggen er artig lesing! Så ja, denne har sin sjarm.

 

A-M

Er Facebook den gamle tanten vi aldri vil besøke?

Den siste tiden har det vært mye snakk om at Facebook vil møte sin dommedag. Etter min mening er dette gammelt nytt, da de snakket om dette tidlig i fjor, 2013. Men nå skal det visst virkelig skje; Facebook har for godt startet sin nedgangskarriere. Dette er en link fra desember i fjor.

Kjapp fakta for de som fortsatt ikke er oppdatert:
Facebook kom til live på tidlig 2000-tallet, og er opprettet av studenter, deriblant Mark Zuckerbergog var ment til bruk i skolen av studenter og ansatte. Allerede i januar 2009, var det registrert 150 000 norske brukere, av 600 millioner aktive brukere!

Jeg har nå lest flere artikler om hvordan Facebook ikke lenger er kult og at nye medier overtar. Selvfølgelig gjør det det! Det er sånn vi lever. Vi lever av å følge med på hva som er nytt, og være den første til å prøve noe. Og sånn har det alltid vært – bare i forskjellige former. Dette er heller ikke krise for meg. Jeg oppdaget selv at Facebook begynte å bli fryktelig kjedelig for en stund tilbake. Men, som den digitale ungdommen jeg er, så klarer jeg heller ikke la være å sjekke innom – HVER BIDIGE DAG. Er det mulig? Dette har jeg spurt meg selv om flere ganger. Til tross for at jeg syns selve siden er blitt kjedelig, så må jeg sjekke. Statuser er nok sjeldent jeg skriver, men noen bilder blir det til tider. Også er det jo for å opprettholde litt kontakt med de du ikke lenger bor i nærheten av osv.
Men hvorfor blir det kjedelig? Er man lei de samme gamle folka, eller designet på siden? Om man bytter design kan det jo fort virke forvirrende og vanskelig for de som ikke tilvennes ting så fort. Personlig så ble jeg så lei Facebook for noen uker siden at jeg rømte til Twitter. Ikke det at det ga meg noe særlig input, da disse er ganske like.  

Instagram og Snapchat er også daglige rutiner, noe jeg flaut må innrømme (jeg lurer på hvor mitt ordentlig liv ble av?). Visste du, at Instagram faktisk er et produkt under Facebook?

I og med at vi stadig logger inn på nye medier vil de gamle mediene stadig bli skyvd lengre bak i køen. Spesielt de unge menneskene som kommer som «nye på nettbanen» vil gå først på det som er nytt. Og siden vi som er unge utvikler oss i mediehverdagen, så må også de som er eldre gjøre det. Og da kommer foreldre og besteforeldre etter, og ja, nettopp – logger seg inn på Facebook! Dette er jo ikke noe mysterium, de vil tross alt prøve å følge med på ting de også, og Facebook er jo ikke så fryktelig avansert etter du har brukt litt tid på å forstå det. Så da kan de jo følge med på barn og barnebarn.
Og da er det ofte slik at tenåringer o.l. ikke synes det er så kult når hele familien ser alt de gjør, de vil tross alt bare være kule. Så sakte men sikkert trekker de vekk fra Facebook og over til nye sosiale medier.
Jeg selv hadde et indre håp om at mamma ikke skulle på Facebook da jeg gikk på ungdomsskolen. Men etter hvert som jeg ble eldre så var ikke tanken på det så ille. Så det året jeg fylte 18, kom mamma på Facebook og jeg godtok venneforespørselen. Det er til tider noen flaue kommentarer, men det får man leve med.

For min egen del så viste Facebook seg å være en grei ting, da jeg i høst plutselig fikk kontakt med min biologiske far, som jeg aldri har snakket med. Så man vet jo aldri hva man kan finne!

Så, hva skal bedriftene/virksomhetene rundt forbi gjøre for å henvende seg til de unge? De må fortsatt holde sine standarder, men passe på å holde oppe «det lille ekstra». Bedrifter burde fortsatt bruke Facebook til reklame, gjennom da f.eks. konkurranser slik som de gjør nå. konkurransene gjør noe ekstra hos publikum, de føler de kan delta på en helt annen måte. Kanskje komme med noen designendringer til tider, men ikke noe stor, da igjen kan det hende de mister det eldre publikum. Ikke alle mener at «forandring fryder»… Brukerne er de viktigste! Gi dem god service, gi dem oppmerksomhet og ikke la dem bare være et tall på statistikken, da blir de fleste fornøyde. Men bedriftene burde ha en hånd innenfor flere sosiale medier, for å få flest tilhengere.

 

A-M

Samfunnsmessige utfordringer som følge av digitale plattformer

Første innlegget med et faglig tema skal publiseres.

Før jeg legger ut om mine refleksjoner vil jeg gjerne få frem hvor dypt og inderlig jeg ikke likte at pensumet var på engelsk. Heldigvis for meg så har jeg en fantastisk samboer som er tipp topp, så jeg fikk derfor smisket meg til at han leste det høyt for meg. Tommel opp!

Slenger med et bilde av undervisningen.

Bilde

Satt faktisk og noterte litt under høytlesningen!

Jeg er så heldig (eller uheldig? Kommer an på hvem som ser) at jeg er født ca. midt på 90-tallet og har derfor fått med meg de fleste tekniske duppeditter opp igjennom tidene. Jeg har lært å hate dem, og elske dem. Men jeg vil si at heldigvis så er jeg ikke en av barna som har vokst opp med alt i hendene. Jeg lærte heldigvis hvordan ringeklokka til naboen fungerte før jeg lærte å taste på en mobiltelefon.

Jeg har klart meg helt fint, til tross for eldre generasjoner som påstår at vi «unge nå til dags» ikke gjør noe annet enn å kikke i en skjerm. Men jeg syns det er verre med barna som vokser opp nå. De har jo iPad og andre lignende nettbrett i nærheten av seg før de lærer å gå. Mobilen blir kjøpt inn av foreldrene samtidig med skolesekken. Er det bra? Selvfølgelig er det lærerikt og vi kommer til å ha en fantastisk teknologisk generasjon foran oss, men fins det en grense?

Som pensum til denne bloggposten fikk jeg i oppdrag å lese de to første kapitlene i boka CODE til Lawrence Lessig. Etter min mening har han tatt en negativ vinkling hele veien i de første kapitlene, men jeg tror det er gjort for å få folk til å tenke seg litt om. Alt vi ser på Internett og rundt om i vår medieverden er jo slett ikke så uskyldig som det ser ut til.

Bilde

Klokken 02:30 på natten kan man fort bli kreativ, så da må jeg brife med mitt eget bilde.

Lawrence Lessig tar opp forskjellige temaer rundt dette. Han snakker først om grenser. Som de fleste som har brukt Internett har sikker skjønt til nå, så finnes det ingen grenser for hva du kan finne. Derfor finnes det heller ingen grenser for hva du velger å legge ut. Og ingen kan styre det. Vi har mange ordninger som skal verne oss fra skadelig info osv., men likevel er det ingen som kan kontrollere Internett. Ingen eier det, så da vil det si at alle kan eie det, alle kan bruke det som de vil. Internett er så stort at vi har enda ikke klart å forutsett eksakt hva som kommer til å skje fremover. Det er vanskelig å spå, og enda vanskeligere å finne en løsning om noe skulle gå «galt». Han skriver mye om «Second Life», altså gamere og andre som lager sin virtuelle verden på Internett og lager egne grenser og regler. Dessverre glemmer noen av dem at det er annerledes i virkeligheten, og ting kan gå galt.

Hva skal man videre akseptere på nettet? Man skal ikke tro alt man leser, og ei fjær kan fort bli til ti høns.
Mange steder kan du opprette falskt navn og adresse og få vil klare å spore deg, på en enkel måte. Nettmobbing kommer inn i bildet og det blir skadelig på det virkelige plan. Det er vanskelig å ta ansvar for noe som publiseres og forfatterne er mange. I Norge har vi demokrati og sensur slås hardt ned på. Men likevel finnes det mange ganger i det skjulte. Burde det eksistere? Og i hvilken grad? Noen land har strenge rutiner på sensur, som f.eks. Kina og Nord-Korea, og jeg puster lettet ut for at jeg har tilgang på den informasjonen jeg har her i landet.
Jeg synes at det største problemet ofte er uvitenhet. Mange tenker seg rett og slett ikke om to ganger, vi går i en tåke der det er om å gjøre å dele mest mulig for å se flottest ut. Ingen tenker på at kanskje bildet av minstemann i huset som bader, blir nedlastet av en middelalderlig mann i nabokommunen? Mange vet heller ikke hvor de kan søke hjelp, og mange vet ikke at de blir overvåket.

Overvåking er også et tema Lawrence Lessig skriver mye om. Han beskriver «Worm» og hvordan det går rundt i systemet på PC’en din på jakt etter bevis. Hverken du eller PC’en vil oppdage at den er der, og den kan snike seg ut igjen av systemet uten å bli lagt merke til om du er uskyldig. Hvor mye av denne overvåkingen har vi egentlig? Hvor mange av våre private filer er egentlig ikke så private? CODE åpner øynene til leseren og får fart i tankegangen, kanskje litt paranoid, men alle som «sover» og ikke bruker nettvett vil en dag få svi.

Dette er kun få utfordringer i dagens digitale samfunn, men jeg tror jeg har brukt opp min kvote tekst per blogginnlegg, så jeg runder av her.

 

A-M

Klokka er 02:18, natt til fredag

Som dere da kanskje ser så har jeg da allerede klart å gått på en «smell». Mine planer for faget gikk ikke like langt som ønsket. Hvert fall med tanke på at pensum for faget ikke var så lettlest som jeg kunne tenkt meg. Synd for meg.

Jeg nevnte i mitt første innlegg at jeg kan være perfeksjonist (dette vil ikke da gå på at alt jeg gjør er perfekt, men at jeg helst vil at de skal være det, og det er utrolig irriterende når de ikke er det). Så det at jeg ikke har funnet roen og prestasjon nok til å ta fatt på emnet plager meg. Jeg kan gå en hel dag og kvie meg for ting, ikke gjøre de likevel, for så å ligge urolig om natten.

Har også brukt hele denne uken med omgangssyken (friskmeldt nå), og kan ikke huske sist jeg var så dårlig og var sikker på at mannen med ljåen stod og ventet på meg. Men nå er det nok. Jeg er frisk, og inntar endelig fast føde.

Så nå (!), er endelig første artikkelen helt ferdig lest (det som var pensum i hvert fall), og innlegget i sammenheng med det lurer rundt hjørnet til neste innlegg.

Dette var en konklusjon, og et klageinnlegg (?)

 

A-M

Hva er denne bloggen til?

Hei og velkommen til min blogg.

Denne bloggen er i utgangspunktet opprettet i forbindelse med en oppgave i mine studier.

Jeg er en 19 år gammel jente fra Telemark som har valgt å ta veien til Kristiansand, for å studere kommunikasjon ved Universitetet i Agder. Jeg har tidligere studert medier og kommunikasjon på videregående, der jeg fikk en god smak på det teoretiske, hovedsaklig journalistikk. Når det kom til å velge høyere studier var jeg svært ubesluttsom, og hadde ingen aning om hva jeg ville i livet. Jeg visste at jeg hadde gode kunnskaper innenfor mine tidligere studier, og likte fagene stort sett godt. Men likevel, hva skulle jeg bli?
Jeg brukte god tid, og til slutt satte jeg UIA på førstevalget. Jeg tenkte at Sørlandet var et perfekt sted å bo, og studiestedet virket bra.  Så jeg søkte, i håp om at jeg skal finne ut om det er journalistikk jeg vil bruke tiden min på, eller om jeg utvikler større interesser innenfor fagfeltet.

Det var et litt om meg, studiemessig.

Så, over til bloggens hensikt. Den er opprettet som en refleksjonsblogg i faget KOM 109, digital formidling. Her skal jeg reflektere over forskjellige oppgaver, ca. en gang i uken. Så det første jeg skal reflektere over er følgende:

Hva ønsker jeg å få ut av dette kurset, og hvordan vil jeg nå mitt mål?

KOM 109 er mest sannsynlig ikke et studium jeg ville åpnet øynene for, om det ikke hadde vært i min bachelorplan. Studiet handler om digital formidling, noe jeg vil påstå er svært nyttig kunnskap å dra med seg videre i livet. Det er vel grunnen til at jeg tar denne bachelorgraden. Jeg mener at temaene innenfor disse studiene er nyttige å ha med seg uansett, med tanke på hvor langt vi er kommet teknologisk allerede i 2014. Vi må også huske å stoppe opp og reflektere over ting. Jeg reflekterer stadig over mitt eget liv, og nå skal jeg lære bedre å reflektere over det digitale.
Jeg vil forstå kommunikasjon mellom mennesker, og vår digitale verden bedre. Jeg vet ikke hva jeg skal bli, men jeg vet at dette er veien jeg vil starte på. Dette har fanget min interesse, og da skal jeg holde på den.
Jeg vil også lære mer om blogg generelt, hvordan å nå ut til omverdenen, og hvordan i det hele tatt å bruke den på en designmessig måte.

For å oppnå mine mål skal «gi meg selv et spark bak». Jeg skal følge forelesninger, lese pensum nøye og poste et innlegg hver uke.

Jeg er fra før av vant med å gjøre ting jeg får beskjed om, da under oppsyn og oppfølging, studiemessig.
Jeg kan til tider være perfeksjonist, og derfor ikke særlig flink til å stå på egne bein. Jeg liker å få beskjed om hva jeg skal gjøre. Så jeg skal også bruke disse studiene til å lære å stå på egne bein, gjøre oppgaver uavhengig av andre. Derfor valgte jeg universitetet. Jeg vil langt, jeg vet ikke hvor, men jeg vil langt her i verden.

 

A-M